Summio

Artikkel

Hadots "Aktive" stoiske øvelser av Anitra Russell

Vi utforsker viktigheten av åndelige øvelser i stoismen, slik Pierre Hadot forsto dem, og hvordan de henger sammen med Epiktets tre disipliner for å oppnå indre frihet og visdom.

16 min lesing

Tilgjengelig på

Forhåndsvisning

Aktiv Stoikerfilosofi: Din Vei til Selvbeherskelse og Indre Harmoni

Hei du! Har du noen gang følt at verden går i hundre, og du sliter med å holde tritt? Full av informasjon, stress og ting som krever oppmerksomheten din hele tiden? Vel, det finnes heldigvis noen gamle visdommer som kan hjelpe oss med å finne litt ro midt i kaoset. Stoikerfilosofien, som startet i det gamle Hellas, er ikke bare en haug med teoretiske ideer, men en skikkelig bruksanvisning for livet. Og spesielt spennende er ideen om «aktive åndelige øvelser», noe den franske filosofen Pierre Hadot virkelig satte fokus på. Disse øvelsene, som har røtter helt tilbake til Epiktet, er en super måte å forvandle seg selv på og nærme seg det stoiske idealet om den vise personen.

Introduksjon: Filosofi som en livsstil – Mer enn bare ord

Stoikerne var alltid opptatt av avtarki, som betyr selvforsyning og indre frihet. Tenk deg en tilstand der du ikke er avhengig av noe utenfor deg selv. Hadot, som studerte antikk filosofi, så på dette som et universelt mål som mange filosofiske retninger delte. Men vi mennesker har en tendens til å bli fanget av ytre omstendigheter, følelser og begjær, og dermed fjerner vi oss fra vårt sanne jeg. Stoikerne løste dette ved å gjøre filosofien til en daglig praksis. For dem var de åndelige øvelsene ikke bare en rutine, men en måte å «komme tilbake til seg selv» på, å frigjøre seg fra den fremmedgjøringen som angst, lidenskaper og uhemmede ønsker kan skape. Stoikerne mente at filosofi ikke var noe man bare studerte, men en måte å leve på. Epiktet sa det jo fint: Noen snakker om «kunsten å leve som et menneske», men lever ikke selv verdig. Seneca sammenlignet det med å gå fra ekte kjærlighet til visdom (filosofi) til kjærlighet til ord (filologi). Musonius Rufus advarte mot «sofister» som «svulmer opp med en mengde teorier», og mot «fordervede og myke» filosofer hvis teorier «er nok til å sluke et menneskes liv». Epiktet klaget også over de som ikke brukte kunnskapen sin i praksis, men nøyde seg med å analysere syllogismer og hypotetiske argumenter. For dem var filosofi en form for trening, en metode for å leve annerledes og se verden fra et nytt perspektiv. Disse øvelsene hadde som mål å styrke og internalisere den intellektuelle forståelsen av stoiske prinsipper, slik at man kunne møte enhver motgang – fra små irritasjoner til store katastrofer – med ro. Denne roen kommer ikke av egoisme, men av en forståelse av hvor vanskelig det er å hjelpe andre når man selv drukner i egne problemer. Stoismen legger et solid fundament på livets skiftende grunn, slik at vi kan håndtere uunngåelige utfordringer mer effektivt. Samtidig gjør den styrken og stabiliteten vi oppnår, oss mer til stede i verden og bedre rustet til å støtte dem vi er glad i.

Hovedpunkter: De tre pilarene i stoisk praksis

Pierre Hadot identifiserte flere typer åndelige øvelser. Blant dem finner vi morgen- og kveldsrefleksjoner, der man planlegger dagen som kommer eller analyserer den som har vært, og tenker over om man har fulgt stoiske læresetninger. Så har vi premeditatio malorum – praksisen med å forutse ulykker og reflektere over hvordan man skal møte dem med styrke og verdighet, med bevissthet om at de er «likegyldige» og ikke avhenger av oss, og dermed ikke er onde. Men Hadot legger særlig vekt på de «aktive» stoiske øvelsene, som han kaller «praktiske øvelser for å forme vaner». Han nevner kort tre av dem: selvbeherskelse, utførelse av plikt og likegyldighet overfor likegyldige ting. Disse tre typene aktive øvelser passer, viser det seg, perfekt med de tre praksisfeltene som Epiktet skilte ut, og som er kjent i stoisk tradisjon som «de tre disiplinene». Ifølge Hadot, var Epiktet, «den største autoriteten på stoismen på Marcus Aurelius' tid», pekte på tre områder der ting «avhenger av oss», basert på den berømte inndelingen i første bok av Enchiridion: «Noe avhenger av oss, noe avhenger ikke av oss.» Ifølge Epiktet, er «det som avhenger av oss – våre verdidommer, våre impulser, våre ønsker, våre aversjoner – kort sagt, alt som er vårt eget arbeid». Som Hadot skriver, «det som avhenger av oss, er handlingene til vår egen sjel, for vi er frie til å velge dem». Blant disse sjelehandlingene er noen knyttet til området for dom og samtykke, andre til området for begjær, og til slutt, de tredje til området for impulser til handling. Dermed, fra Hadots aktive øvelser, hører selvbeherskelse til begjærets sfære, utførelse av plikt til handlingens sfære, og likegyldighet overfor likegyldige ting til den korrekte bruken av dom og samtykke.

Selvbeherskelse (Enkrateia)

For å oppnå selvbeherskelse, mener Hadot, må vi radikalt redusere våre ønsker og streben, og begrense dem utelukkende til moralsk dyd – det eneste som «avhenger av oss». På samme måte må våre aversjoner reduseres til moralsk ondskap. Alt som faller utenfor disse to områdene, er utenfor vår kontroll, og bekymring for det er bortkastet tid. Antikke kilder legger til nyanser til forståelsen av selvbeherskelse. Diogenes Laertius beskriver Zeno av Kition som et forbilde på selvbeherskelse og avtarki (selvforsyning) nevnt tidligere. Zeno var kjent for sin «sparsommelighet, tilfredshet med fattigdom [og] tilbaketrukkethet i sosial adferd». En epigram av Zenodotus kalte Zeno «oppfinneren av selvforsyning» (avtarki), som avslo rikdom og grunnla en skole som ble «mor til fryktløs frihet». A. A. Long merker at Zeno levde offentlig, men viste likegyldighet til aksepterte suksessmarkører og dyp tilfredshet med det andre ville kalt askese. Long skriver at enkrateia (selvbeherskelse) ikke er det samme som ataraxia (en uforstyrret sinnstilstand), men likevel «postulerer alle tre hellenistiske skoler et ideal om ro, hvis oppnåelse er en nødvendig betingelse for rasjonell kontroll over ens begjær». Selv om Zeno syntes å legge vekt på avståelse fra materielle goder, er det mange ting i livet vi kan ønske oss, men som ikke kan kjøpes for penger. Hadot beskriver slike «ønskelige ting som rikdom og helse» som avhengige av oss, og derfor i stand til å gjøre folk unødvendig ulykkelige når de mangler i livet. Faktisk kan helse avhenge av økonomisk status, men selv folk med den dyreste helseforsikringen blir syke, og noen ganger uten synlig grunn. Noen ganger ønsker jeg selv stillhet og ro for å lese en bok. Det koster ingenting, men er likevel et begjær jeg av og til er unødvendig knyttet til. Et annet personlig eksempel: Jeg skulle ønske at barnet mitt oppførte seg på en bestemt måte, for eksempel med respekt og ærbødighet for kjære mor. Igjen, dette er ikke en materiell gode, men det er et begjær, og det setter meg i makten til en femåring som, på mange måter sjarmerende, ikke alltid – eller i hovedsak aldri – setter mine ønsker først. I stedet for å gå baklengs og trekke fra den typiske, ikke-stoistiske forestillingen om hva som er «nødvendig» eller bare ønskelig i livet – penger, helse, status, romantiske forhold, et stille rom, et usedvanlig lydig barn – må vi kaste alt dette og starte med det mest nødvendige, og deretter legge til. Moralsk dyd er alt vi bør ønske oss hvis vi ønsker å oppnå selvbeherskelse. På den annen side, moralsk ondskap bør vi strebe etter å unngå. Vanskelig? Ja. Krever overmenneskelige evner? Sannsynligvis. Faktisk bemerket Long at, på samme måte som moderne antropologi ser på menneskers interesser og behov som «i stor grad sosiale konstruksjoner», var den hellenistiske filosofiens vekt på askese og selvfornektelse «en invitasjon til å tre inn i en alternativ verden og oppnå et nytt «selvet»». Derfor beskriver han stoismen og andre sekter som

Utførelse av plikt (Kathekonta)

Utførelse av plikt skiller seg fra de to andre aktive øvelsene ved at den, til syvende og sist, avhenger av andre mennesker. Det er viktig å huske skillet mellom det som avhenger av oss og det som ikke gjør det, og å anerkjenne at når vi utfører våre plikter overfor andre, kontrollerer vi vår moralske intensjon. Resultatet av våre anstrengelser – hvordan de blir mottatt, om våre forhold til den andre personen forbedres, om deres forventninger i fremtiden øker – er ikke avhengig av oss. Nykommere til stoismen blir noen ganger overrasket over det sosiale elementet i denne filosofien, og tror at den handler om å undertrykke følelser og trekke seg tilbake fra verden for å minimere lidelse. En slik tilnærming ville imidlertid ikke tillate oss å leve i samsvar med vår natur, som er naturen til et rasjonelt menneske som har forpliktelser avhengig av rollen vi spiller: borger, venn, forelder, ektefelle. Som Marcus Aurelius skrev: > «Vi er jo skapt for samarbeid, som føtter, hender, øyelokk, rekker av øvre og nedre tenner. Å handle mot hverandre er å handle mot naturen; og å handle mot hverandre er å irritere seg og vende seg bort.» Seneca sier på sin side: > «Ingen skole har større godhet og mildhet; ingen har større kjærlighet til menneskeheten eller er mer dedikert til det felles beste. Målet den setter for oss, er å være nyttige, hjelpe andre og ta vare ikke bare på oss selv, men på hele og hver enkelt person.» Hadot skriver: > «For å finne grunnlaget for denne teorien om «plikter», vender stoikerne tilbake til sin grunnleggende intuisjon: til det instinktive, opprinnelige samtykket til et levende vesen med seg selv, som uttrykker naturens dypeste vilje. Levende vesener har en medfødt tendens til å bevare seg selv og avvise det som truer deres integritet. Når menneskelig fornuft dukker opp, blir det naturlige instinktet et reflektert, begrunnet valg: noe velges fordi det oppfyller naturlige tendenser, som kjærlighet til livet og barn, eller kjærlighet til sine medborgere, basert på instinktet for sosialitet.» De tre disiplinene – begjær, handling og samtykke – krysser hverandre, som vi skal diskutere videre. Å gi avkall på egne begjær eller heve seg over dem kan være nyttig ved utførelse av plikter overfor andre. Hvis vi er for opptatt av oss selv og fokuserer på å få det vi ønsker, hindrer det etisk vekst. Hvis vi tilbringer all tid på kontoret i håp om å få en gunstig forfremmelse, er vi usannsynlig å kunne hjelpe en venn. Hvis vi reiser verden rundt og krysser av punkter på ønskelisten, kan vi gå glipp av en telefonsamtale fra en syk forelder. Sitater fra «Enchiridion» for utførelse av plikt: «Husk at du er en skuespiller i et skuespill, som vil bli slik forfatteren velger: kort, hvis han vil at det skal være kort, og langt, hvis han vil at det skal være langt. Hvis han vil at du skal spille rollen som en tigger, spill den med all din kunst; og det samme hvis du spiller en halt, en embetsmann eller en privat borger. For det er din oppgave å spille

Likegyldighet overfor likegyldige ting

Denne øvelsen bygger i størst grad på vår evne til rasjonalitet og er tettest knyttet til den stoiske topiken logikk. Hadot beskriver logikk som «mesterskap i indre diskurs». Ved nøye å observere denne indre samtalen, kan vi se om logikken vår er feilaktig og dermed fører til emosjonelle forstyrrelser. Essensen av denne øvelsen ligger nettopp i det Marcus Aurelius beskrev i 11.16 av «Meditasjoner»: > «Én sjel finner i seg selv styrken til å leve et helt lykkelig liv, hvis vi kan forbli likegyldige overfor likegyldige ting.» Hadot beskriver dette som en «indre» øvelse, i motsetning til selvbeherskelse og utførelse av plikt, som er mer orientert mot ytre verden. Nyttig, ettersom vi diskuterer logikk og, ved utvidelse, visdom, er det å vurdere dette praktisk talt uoppnåelige, men likevel lærerike idealet – den stoiske vismannen. Hadot siterer den franske filosofen Bernard Groethuysen, som understreker vismannens forhold til kosmos: > «Bevisstheten han har om verden, er noe spesielt for vismannen. Bare vismannen holder hele bildet i tankene konstant, glemmer aldri verden, tenker og handler i forhold til kosmos... Vismannen er en del av verden, han er kosmisk. Han lar seg ikke distrahere fra verden eller løsrive fra den kosmiske helheten... Bildet av vismannen og forestillingen om verden danner, så å si, en uatskillelig enhet.» Når du re-orienterer deg, forstår du at universet er enormt, det er ikke et «én-manns-show» og inneholder et uendelig antall bevegelige deler, blant hvilke vi «ikke betyr noe» – dette er Hadots klargjøring av konseptet «indifferenter» (likegyldige ting) i stoismen. Likegyldighet overfor likegyldige ting betyr ikke emosjonell lukking for alt som kan forårsake smerte, og som en konsekvens, å leve et lite, isolert liv. Tvert imot, ved logisk analyse av vår indre diskurs i konteksten av denne enorme bakgrunnen, nærmer vi oss vårt ideal – vismannen, hvis liv er preget av ataraxia og avtarki. Sammen med et utvidet syn på miljøet vi lever i, bidrar likegyldighet overfor likegyldige ting til en raffinert fokus på det eneste som ikke er likegyldig: vår moralske intensjon. Hadot understreker at dette «får folk til å endre seg selv og sitt forhold til verden». Det er en viss overlapping mellom denne øvelsen og selvbeherskelse, ettersom vi fokuserer kun på det vi kan kontrollere og som er viktig for å oppnå større selvforsyning. Likegyldighet overfor likegyldige ting kombineres også med utførelse av plikt; ettersom vi fokuserer på det vi kan utføre i dette livet, kan vi rette blikket mot andre og se muligheter der for å utvise vår dyd – og praksisen med likegyldighet overfor likegyldige ting betyr at vi ikke blir motløse av utfallet av våre forsøk på å hjelpe andre. Sitater fra «Enchiridion» for likegyldighet overfor likegyldige ting: «Så, fjern din aversjon fra alt som ikke er i vår makt, og overfør den til det som motsier naturen blant det som er i vår makt.» (2.2) «Ikke streb etter at alt skal skje slik du vil, men ønsk at alt skal skje