Summio

YouTube-video

Bøker som bekjemper hjernedøden din (bøker som garantert gjør deg smartere)

Føler du deg tåkete i hodet? Dette er din guide til bøker som vil riste deg ut av det og få deg til å føle deg smartere, mer inspirert og mer tilkoblet.

17 min lesing

Tilgjengelig på

Forhåndsvisning

Bekjemp 'Hjernedød': Bøker som Får Deg til å Føle Deg Smartere og Mer Levende

Hei folkens! Jeg kjenner det godt. Den der tunge, trege følelsen, den mentale tåken som gjør at alt føles litt… grøtete. Dere vet hva jeg snakker om, sant? Hjernedød. Det er som om hjernen min har ligget og marinert i internett-slitasje, og ærlig talt, selv en enkel samtale føles som en herkulisk oppgave noen ganger. Hvis du nikker med, er du definitivt ikke alene. Dette er ikke en sjelden tilstand; det føles som en vanlig bivirkning av moderne liv, og jeg har lett etter måter å riste det av meg på. Dette blir ikke en superpolert, teatralsk presentasjon. Tenk på dette mer som en nedstrippet, ærlig prat om noen bøker som genuint har fått meg til å føle meg smartere, inspirert meg, eller bare presentert historier på en måte som fullstendig blåste meg bort. Du vet de bøkene som bare fester seg, de som lammer deg litt fordi de er så kraftfulle? Det er de jeg elsker å dele. Så, hvis du også er i skyttergravene av hjernedød, håper jeg noen av disse anbefalingene kan hjelpe deg ut, også. Jeg er midt oppi det, og kjemper mot denne kroniske telefonavhengigheten og internett-overloaden.

Filosofien Bak Gåing: "A Philosophy of Walking" av Frederick Gros

Boken som virkelig sparket i gang hele denne 'la oss bekjempe hjernedød'-reisen for meg, var "A Philosophy of Walking" av Frederick Gros. Nå, jeg skal være ærlig, jeg skygger vanligvis unna filosofi. Jeg føler meg ofte ikke smart nok til å virkelig dykke ned i de komplekse ideene. Det er litt selvfornektende, men det er sånn jeg føler meg noen ganger. Så når filosofi kommer opp, skrur jeg ofte litt av. Men denne boken er annerledes. Den er skrevet på en så tilgjengelig, lekmannsaktig måte. Den bryter ned filosofiske konsepter til relaterbare biter, og kobler dem tilbake til noe så enkelt og universelt som å gå. Gros ser på ulike tenkere og historiske figurer – folk som Gandhi, Nietzsche og Thoreau – og utforsker deres unike forhold til gåing. For noen var det om å etablere en rutine, en måte å klarne hodet på og fremme kreativitet. For andre var det en åndelig praksis, en måte å koble seg til naturen og seg selv på. Boken dykker ned i ideen om pilegrimsreiser også, hvordan gåing kan bringe folk sammen og drive dem mot et felles formål. Det handler ikke bare om å gå, selv om. Det handler om den bredere ideen om å være ute, kultivere en forbindelse med naturen, og hvor utrolig inspirerende det kan være for sinn, kropp og sjel. Og dette traff meg virkelig, for jeg elsker virkelig å gå. Det er en av mine favorittaktiviteter, helt på linje med lesing og puslespill. Jeg går hver eneste dag, og jeg føler meg så heldig som har plass og tid til det. Jeg må være ute. Denne boken knytter virkelig an til hele hjernedød-samtalen – behovet for å koble seg fra teknologi og bare, du vet, 'ta litt på gresset'. Seriøst, gå ut, kjenn solen, åpne et vindu. Det gjør en enorm forskjell. Jeg forstår at det kanskje ikke er for alle. Det er tross alt en filosofitekst, og noen av ideene er ganske opphøyde. Men hvis du er nysgjerrig på filosofer, eller hvis du ønsker å etablere bedre rutiner, tror jeg du vil finne mye sjarm og nytte i denne boken. Det er en av de bøkene som fester seg, som du tenker på lenge etter at du har lest den ferdig. Jeg angrer faktisk på at jeg ga bort kopien min; jeg skulle gjerne ha lest den igjen.

Det Observerbare Universet: "The Observable Universe" av Heather McCalden

Neste stopp er "The Observable Universe" av Heather McCalden. Jeg leste denne første gang i fjor, og ærlig talt, jeg var ikke superimponert i begynnelsen. Det føltes litt som om den prøvde å være noe den ikke var. Men jeg bestemte meg for å plukke den opp igjen omtrent halvveis i året, og det var da magien skjedde. Jeg endte virkelig opp med å like den. Denne boken er en fragmentarisk memoar fra McCalden, som er en tverrfaglig kunstner, og du kan absolutt kjenne den kunstneriske følsomheten i skrivingen hennes. Kjernen i boken dreier seg om foreldrene hennes, som begge døde av AIDS. Hun hadde ikke et nært forhold til dem, så hun sitter igjen og prøver å sette sammen historien deres gjennom fragmentert nettbasert informasjon, og kjemper med stigmaet rundt AIDS på den tiden, og utforsker verdener som ofte ble holdt skjult. Under 80- og 90-tallet, spesielt med AIDS-epidemien, var det så mye hemmelighold og motvilje mot å avsløre. McCalden prøver å rekonstruere en historie som virker bestemt på å forbli skjult. Det jeg fant fascinerende er hvordan hun kobler sin personlige historie til det bredere konseptet viralitet. Hun undersøker hvordan AIDS ble så skremmende, delvis på grunn av hvor raskt det spredte seg og hvor mange som ble diagnostisert – selve viraliteten av sykdommen. Deretter knytter hun dette genialt til moderne internettkultur og vår nåværende besettelse av viralitet. Ordet i seg selv har blitt så inngrodd i underbevisstheten vår, ikke sant? Boken er fullpakket med nisjereferanser, virale øyeblikk fra historien, virale videoer, og introduksjonen av teknologier som banet vei for vår nåværende virale verden. Det fikk meg til å slå opp så mange ting! Selv om jeg ikke ble like trukket mot de mer rent memoar-aktige delene, fant jeg hennes utforskning av viralitet og hvordan vi har integrert det i våre daglige liv, utrolig innsiktsfull. Det fikk meg definitivt til å føle meg litt smartere, og jeg innrømmer, det å bære denne boken rundt fikk meg til å føle meg litt kul.

Jeanne d'Arc i Egne Ord: Transkribert av Régine Pernoud

Denne neste er en virkelig interessant liten bok som jeg tror jeg ikke snakker nok om, men jeg elsket absolutt opplevelsen av å lese den: "Joan of Arc in Her Own Words." Det er i bunn og grunn en nyinnramming av Jeanne d'Arcs historie, samlet fra transkripsjonene av rettssaken hennes. Ja, den Jeanne d'Arc, den historiske ikonet som til slutt ble dømt til døden. Hvilken figur! Hun er en så sentral skikkelse i historien, og spesielt i kvinnehistorien. Noen ganger kan de gamle historiske tekstene føles utilgjengelige eller avskrekkende, men denne boken er en fantastisk måte å koble seg til historien på. Det er et slankt volum, bare transkripsjonen av rettssaken hennes, og hvis du er interessert i true crime – som, la oss være ærlige, er et massivt fenomen på nettet som jeg definitivt deltar i – vil du finne dette fengslende. Det er bare… bra. Det er lite, du kan sannsynligvis lese det på en dag, og jeg fant det utrolig inspirerende.

"Orkanens Sesong": "Hurricane Season" av Fernanda Melchor

Ok, nå til litt fiksjon som virkelig rystet meg og inspirerte denne hele videoen. Den første var "A Philosophy of Walking", og den andre er "Hurricane Season" av Fernanda Melchior. Når jeg tenker på bøker som fullstendig fordypet meg i sin verden, er dette den som kommer til tankene. Dette er en mørk bok. Seriøst, en veldig mørk bok. Jeg har nevnt den før når jeg har diskutert forstyrrende leseropplevelser, men jeg tror virkelig det er enorm verdi i hvordan den er skrevet. Jeg husker fortsatt levende verden den skapte, den jeg bebodde mens jeg leste den. Historien foregår i en liten meksikansk by der en heks blir funnet død. Helt i begynnelsen blir du introdusert for henne, og fortellingen utfolder seg gjennom perspektivene til ulike mennesker som kjente henne, interagerte med henne, eller kanskje til og med fryktet henne – folk hvis liv var knyttet til hennes på en eller annen måte. Det er en dyp utforskning av vold, utstøting, og måten vi behandler mennesker som er annerledes. Når du tenker på dynamikken i nettsamfunn og hvordan folk kan bli behandlet på internett, tilbyr denne boken en barsk, ofte skremmende, meditasjon over menneskelig atferd. Jeg har lest andre verk av Melchor, som "This Is Not Miami", som var en flott novellesamling, men ikke min favoritt fra henne. "Hurricane Season", derimot, føles som en monumental prestasjon innen historiefortelling. Du føler hver eneste følelse, hver bit av frykt og fortvilelse. Skrivingen er så kraftfull, og den fikk meg virkelig til å sette pris på oversetterens dyktighet, siden originalen var på spansk. Det er en historie som snakker om de verste sidene ved mennesker, og den etterlot et stort inntrykk på Bookstagram-, BookTube- og BookTok-miljøene en stund. Selv om den er noen år gammel, er den en så verdig lesning med dyp skriving. Morsom historie om denne boken: Jeg visste ikke hva som skjedde med kopien min. Jeg traff en fyr på en bar – en som pleide å bo hos en venn – og etter år uten å ha sett ham, kom han bort til meg og sa: "Å, jeg har fortsatt boken din, forresten." Jeg var som: "Hvilken bok?" Han sa: "Hurricane." Og jeg innså at han mente "Hurricane Season". Jeg hadde lurt på hvor den ble av! Han spurte om jeg ville ha den tilbake, og jeg sa til ham: "Nei, nei, vær så snill, den er din. Nyt den." Det var en slik lettelse å endelig vite hva som hadde skjedd med den.

"Slouching Towards Bethlehem" av Joan Didion

Etter "Hurricane Season" gjenbesøkte jeg "Slouching Towards Bethlehem" av Joan Didion. Jeg hadde lest den for en stund siden og husket ikke mye, men å lese den på nytt i år sendte meg inn i en liten spiral. Og jeg vet faktisk hvorfor. Jeg følte denne intense nostalgien for et liv jeg aldri hadde levd, for en tid da folk la igjen meldinger til hverandre, ringte på telefon, og møttes uten angsten for sosiale medier. Det føltes som en tid da folk hadde en mer individualistisk måte å tenke på, selv om jeg vet at det ikke er helt sant og nye ideer definitivt blir født nå. Men det var en så målbar følelse av spenning, denne følelsen av nye ideer som dukket opp. Denne boken traff noe jeg ikke hadde følt på lenge. Jeg tror du kan plukke opp denne når som helst i livet ditt og koble deg til minst én av personene Didion skriver om. Jeg elsket den, og den etterlot meg utrolig trist, noe jeg tror er en god ting. Vi trenger å oppleve de følelsene.