Summio

Bok

Edmond Malone, Shakespeare-forsker

En dypdykk i livet og virket til Edmond Malone, en sentral skikkelse i forståelsen av Shakespeares tekster.

37 min lesing

Tilgjengelig på

Forhåndsvisning

Edmond Malone: Mannen som reddet Shakespeares ord

Hei der! Har du noen gang tenkt på hvem som er ansvarlig for at Shakespeare vi leser i dag, er så nært det Bard selv skrev som mulig? Det er ganske viktig, ikke sant? Vi snakker om skuespill og dikt som har formet litteraturen i århundrer. Vel, spenn deg fast, for vi dykker dypt ned i livet og arbeidet til en fyr ved navn Edmond Malone, en seriøst dedikert forsker fra sent på 1700-tallet. Peter Martins bok, "Edmond Malone, Shakespearean Scholar", er i bunn og grunn den første moderne, fullengdes biografien som virkelig kaster lys over denne karen og hans utrolige bidrag. Han var ikke bare en støvete akademiker; han var en sentral aktør i datidens intellektuelle elite, og hans arbeid med Shakespeare er intet mindre enn grunnleggende. Tenk deg en verden der Shakespeares skuespill var litt av et kaos, med alle slags motstridende versjoner, feil og direkte fabrikasjoner som fløt rundt. Det var litt det Malone trådte inn i. Han så at tekstene ikke var så pålitelige som de burde være, og han gjorde det til sitt oppdrag å sortere gjennom kaoset. Han var som en detektiv for litteraturen, som møysommelig jaktet på gamle manuskripter, sammenlignet forskjellige utgaver og brukte sitt skarpe intellekt til å finne ut hva som var autentisk og hva som ikke var det. Målet hans? Å gi oss de mest nøyaktige, autoritative versjonene av Shakespeares verk som mulig. Denne boken er ikke bare en tørr akademisk avhandling; den maler et levende bilde av Malone som person, som levde gjennom en fascinerende periode i historien. Han omgås noen av de skarpeste hjernene i sin tid, involvert i diskusjoner om politikk, litteratur og samfunn. Men det som virkelig skiller ham ut, er hans urokkelige engasjement for Shakespeare. Han brukte tiår på dette, ofte på bekostning av andre sysler, drevet av en dyp respekt for dramatikeren og en tro på at hans ord fortjente å bli bevart og presentert med integritet. Så, hvorfor skal du bry deg om en 200 år gammel forsker og hans arbeid med gamle skuespill? Fordi Malones historie er en mesterklasse i dedikasjon, kritisk tenkning og kraften i møysommelig stipend. Hans metoder og hans lidenskap har hatt en ringvirkning som fortsatt merkes i dag. Han satte i hovedsak standarden for hvordan vi nærmer oss litteraturkritikk og tekstanalyser. Uten ham ville vår forståelse av Shakespeare, og kanskje til og med hvordan vi nærmer oss bevaring av historiske tekster, vært vidt forskjellig – og sannsynligvis mye fattigere. Dette sammendraget vil pakke ut Malones liv, hans viktigste faglige prestasjoner, konteksten han jobbet i, og hvorfor hans arv er så viktig. Vi vil se på hvordan han taklet vanskelige tekstlige problemer, hvordan han navigerte det sosiale og intellektuelle landskapet i georgianske England, og hvilke lærdommer vi kan trekke fra livet hans for våre egne sysler, enten de er innen akademia, næringsliv, eller bare et forsøk på å gi mening til verden rundt oss. Gjør deg klar til å møte mannen som, på mange måter, ga oss Shakespeare vi kjenner

Livet og Tidene til en Georgiansk Intellektuell

Edmond Malone ble ikke født inn i en verden av støvete bøker, selv om han definitivt endte opp der. Han kom fra en ganske velstående irsk familie, født i Dublin i 1741. Faren hans var dommer, så han hadde et solid grunnlag i utdanning og samfunn. Han studerte ved Trinity College Dublin og utdannet seg deretter til advokat, noe som, vet du, er en god start for å utvikle analytiske ferdigheter. Men loven var ikke hans sanne kall. Han arvet nok penger til å leve komfortabelt uten å måtte jobbe en tradisjonell jobb, noe som, la oss være ærlige, er en drøm for mange av oss! Denne økonomiske friheten var avgjørende. Den tillot ham å flytte til London i 1777 og dedikere seg til sin virkelige lidenskap: stipend. London på den tiden var stedet å være for intellektuelle. Det summet av ideer, med litterære salonger, kaffehus og en levende publiseringsscene. Malone ble en fast inventar i denne verdenen. Han var ikke bare en eneboer; han var venn med noen av datidens største navn – forfattere som Edmund Burke (den berømte statsmannen og filosofen), Joshua Reynolds (den anerkjente maleren), og George Steevens, en annen betydelig Shakespeare-forsker som opprinnelig ble en slags rival og deretter en samarbeidspartner. Å være en del av denne eliten intellektuelle sirkelen betydde at Malone konstant ble eksponert for forskjellige synspunkter og debatter. Han absorberte ikke bare passivt; han deltok aktivt. Dette miljøet sannsynligvis skjerpet hans kritiske tenkeferdigheter og ga ham et bredere perspektiv som informerte hans spesialiserte arbeid. Det er som å være i en konstant mesterklasse, omgitt av briljante sinn. Han var også involvert i noen politiske kretser, noe som ga ham en unik innsikt i maskineriet til makt og innflytelse, noe som kanskje subtilt formet hans forståelse av historisk kontekst. Imidlertid var hans sanne besettelse, det som ville definere hans arv, Shakespeare. Selv før han flyttet til London, utviklet Malone allerede en interesse for dramatikeren. Men det var i London, med tilgang til biblioteker, arkiver og selskap av medforskere, at hans Shakespeare-studier virkelig tok av. Han så på Shakespeare ikke bare som et litterært geni, men som en historisk skikkelse hvis liv og verk trengte en nøye, evidensbasert undersøkelse. Dette var et avvik fra de mer romantiske eller spekulative tilnærmingene som var vanlige på den tiden. Malones liv var ikke uten utfordringer, selvfølgelig. Han møtte skepsis, profesjonelle rivaliseringer (spesielt tidlig med Steevens), og den rene vanskeligheten med oppgaven han hadde satt seg. Men han hadde en utrolig seighet. Han trodde på viktigheten av å etablere faktabasert nøyaktighet i litteraturhistorien, et prinsipp som fikk fotfeste innen andre felt under opplysningstiden. Han var, på mange måter, en pioner innen moderne vitenskapelige metoder anvendt på litteratur. Hans komfortable økonomiske situasjon ga ham luksusen av tid og ressurser, men det var hans indre motivasjon og strenge disiplin som virkelig drev

Den Store Shakespeareanske Tekst-Detektiven

Så, hva var det egentlig Edmond Malone gjorde som var så banebrytende? Vel, forestill deg Shakespeares skuespill som et gigantisk, eldgamelt puslespill med manglende brikker, noen brikker som ikke passer, og til og med noen falske brikker kastet inn. Slik var tilstanden til tekstene da Malone virkelig kom i gang med arbeidet sitt. Før ham fantes det forskjellige utgaver av Shakespeares skuespill, men de var ofte fulle av feil. Noen av disse feilene kom fra den opprinnelige trykkeprosessen (de hadde ikke stavekontroll den gang, folkens!), noen fra skuespillere som gjorde endringer på scenen, og dessverre, noen fra folk som bevisst endret tekstene av egne grunner. Malones hovedoppdrag var å lage autoritative utgaver. Dette betydde å gå tilbake til de opprinnelige kildene så mye som menneskelig mulig. Han var besatt av de tidlige trykte versjonene av Shakespeares skuespill – kvartoene (mindre, billigere bøker trykt i Shakespeares levetid og kort tid etter) og Første Folio (en stor, samlet utgave publisert etter hans død). Han ville tilbringe evigheter på biblioteker, granske disse sjeldne og skjøre dokumentene. Han ville sammenligne forskjellige kopier av den samme kvartoen, se etter variasjoner. Hvorfor? Fordi selv blant tidlige trykk, kunne det være subtile forskjeller som kunne indikere en korreksjon eller en endring gjort under trykkekjøringen. Hans mest berømte og kanskje mest innflytelsesrike verk var hans "Attempt to Ascertain the Order in Which Shakespeare Wrote His Plays" (forsøk på å fastslå rekkefølgen Shakespeare skrev sine skuespill) (publisert i 1778) og senere hans monumentale "The Plays and the Poems of William Shakespeare" (Skuespillene og diktene av William Shakespeare) (publisert i 1790). "Attempt" var et briljant stykke detektivarbeid. Malone brukte en kombinasjon av interne bevis (som referanser til historiske hendelser eller samtidige personer innenfor skuespillene) og eksterne bevis (som opptegnelser over skuespill som ble fremført eller nevnt i samtidige dokumenter) for å prøve å finne ut den kronologiske rekkefølgen Shakespeare skrev dem i. Dette var ikke bare en akademisk øvelse; å forstå rekkefølgen skuespillene ble skrevet i, kunne kaste lys over Shakespeares utvikling som forfatter, hans endrede stiler og hans engasjement med tidens problemstillinger. Men Malone stoppet ikke der. Han var utrolig grundig. Han gravde i historiske opptegnelser, kirkebøker, juridiske dokumenter og personlige brev for å prøve å verifisere detaljer om Shakespeares liv. Han ønsket å skille fakta fra mytene og legendene som hadde oppstått rundt Bard. For eksempel var det alle slags fantasifulle historier om Shakespeares tidlige liv eller hans påståtte interaksjoner med historiske personer. Malone anvendte en streng, skeptisk tilnærming, og krevde bevis før han aksepterte noen påstand. En av de viktigste tingene Malone fokuserte på, var å identifisere og korrigere "interpolasjoner" – passasjer som hadde blitt lagt til skuespillene av noen andre

Den Intellektuelle Sirkelen: Mer enn bare bøker

Edmond Malone var ikke en eremitt. Langt ifra! Han var en godt tilkoblet mann som beveget seg i noen av de mest innflytelsesrike sosiale og intellektuelle kretsene på slutten av 1700-tallets London og Dublin. Dette var ikke bare en sidehobby; hans fordypning i denne verdenen formet hans arbeid og hans liv dypt. Tenk på det slik: i dagens verden kan du ha jobben din, men du deltar også på konferanser, nettverker på LinkedIn, deltar på bransjearrangementer, og kanskje til og med har en podcast eller en blogg der du deler ideer. Malones ekvivalent var den georgianske intellektuelle scenen. Han var en del av eliten. Hans familiebakgrunn ga ham tilgang, og hans egen intellekt og interesser holdt ham der. Han var medlem av prestisjetunge klubber som Dilettanti Society (som høres fancy ut, og var det – dedikert til studiet av gammel gresk og romersk kunst og arkitektur) og Literary Club, grunnlagt av Sir Joshua Reynolds, som talte lysende skikkelser som Samuel Johnson (ja, den Dr. Johnson, samleren av den berømte ordboken) blant medlemmene. Disse var ikke bare steder for ledig prat. Dette var sentre for intellektuell fermentering. Diskusjonene spente fra de siste politiske utviklingene (England gikk gjennom noen turbulente tider med den amerikanske revolusjonen og senere den franske revolusjonen) til kunstneriske teorier, filosofiske debatter og, selvfølgelig, litteratur. Malone, med sitt skarpe sinn og voksende rykte som Shakespeare-forsker, var en verdsatt deltaker. Han kunne tilby innsikt ikke bare i litteratur, men også i juridiske anliggender (gitt hans bakgrunn) og historisk kontekst. Hans vennskap var spesielt viktig. Forholdet hans til Edmund Burke, den anerkjente politiske tenkeren, er et prima eksempel. Burke var en ruvende skikkelse, og hans innsikt i politikk, historie og menneskets natur ville ha gitt Malone et bredere rammeverk for å forstå de historiske periodene Shakespeare skrev om. Tilsvarende skjerpet hans assosiasjon med kunstnere som Reynolds hans estetiske følsomhet og hans forståelse av mesenat og den kreative prosessen. Så var det George Steevens. Opprinnelig var Steevens en stor rival. Han hadde allerede publisert en utgave av Shakespeare og var ganske beskyttende overfor sitt arbeid. Malones mer grundige, evidensbaserte tilnærming utfordret Steevens' redaksjonelle beslutninger. Deres tidlige interaksjoner var anspente, preget av skarpe kritikker og offentlige uenigheter. Over tid utviklet rivaliseringen seg imidlertid. De anerkjente hverandres styrker, og Steevens samarbeidet til slutt med Malone, og bidro til hans utgave av Shakespeare. Denne dynamikken er et flott eksempel på hvordan intellektuell sparring, selv når den er kontroversiell, kan drive forskning fremover. Det viser at konkurranse noen ganger kan føre til de beste resultatene, og tvinger individer til å forbedre sine argumenter og utdype sin forskning. Malones deltakelse i dette intellektuelle miljøet betydde også at han var klar over de bredere tankestrømmene

Håndtering av Shakespeares Vanskelige Tekster: Malones Metoder

Ok, la oss komme til kjernen av hvordan Malone faktisk gjorde sin greie. Han leste ikke bare Shakespeare; han dissekerte selve tekstens struktur. Dette var nitid arbeid, som krevde en blanding av historisk kunnskap, litterær intuisjon og en nesten obsessiv oppmerksomhet på detaljer. Hans primære kamparena var de tidlige trykte versjonene av Shakespeares verk: kvartoene og folioene. Dette var ikke plettfrie manuskripter overlevert fra Bard selv. De var bøker trykt på 1500- og 1600-tallet, og de kom med en hel rekke potensielle problemer. Malone forsto denne kompleksiteten bedre enn de fleste. 1. Kvarto-jakten: Shakespeares skuespill ble ofte utgitt først i relativt rimelige, mindre bøker kalt kvartoer. Malone visste at noen kvartoer var trykt fra Shakespeares egne papirer eller manuskriptkopier (promptbooks – den offisielle kopien brukt i teatret), mens andre var basert på mindre pålitelige kilder, som skuespilleres erindringer (ofte kalt "dårlige kvartoer"). Hans jobb var å finne ut hvilken som var hvilken. Han ville sammenligne forskjellige utgaver av den samme kvartoen, se etter variasjoner i stavemåte, tegnsetting og ordlyd. Noen ganger kunne en trykker gjøre en feil, eller en korrekturleser prøve å fikse den. Malone sporet disse endringene møysommelig. Han ville for eksempel argumentere for at Kvarto A av Hamlet var en "dårlig" versjon, sannsynligvis satt sammen fra hukommelsen, mens Kvarto B var en mer autoritativ tekst, muligens nærmere Shakespeares original. Han brukte lingvistiske bevis – mønstre av tale, ordforråd og grammatikk – for å støtte sine påstander om autentisiteten og opprinnelsen til forskjellige tekster. 2. Folio-faktoren: Etter Shakespeares død samlet kollegene hans Første Folio i 1623. Dette var en enorm oppgave og en stor tjeneste for litteraturen, da den bevarte mange skuespill som ellers kunne ha gått tapt. Folioen var imidlertid ikke perfekt heller. Den hadde sine egne feil, utelatelser og inkonsekvenser, sannsynligvis oppstått fra trykkeprosessen og kildene samlerne brukte. Malone behandlet Folio som et avgjørende vitne, men ikke et ufeilbarlig et. Han ville sammenligne Folio-ordlydene med de som ble funnet i tidligere kvartoer, og prøve å bestemme hvilken ordlyd som mest sannsynlig var Shakespeares. Han var spesielt interessert i å forstå hvorfor visse endringer kan ha blitt gjort. Var det et sensurspørsmål? En teateradaptasjon? Eller bare en trykkfeil? 3. Kunsten å datere skuespill: En av Malones mest berømte metodiske innovasjoner var hans forsøk på å datere skuespillene kronologisk. Han gjettet ikke bare. Han samlet bevis: Eksterne bevis: Opptegnelser om forestillinger, omtaler i samtidige brev eller dagbøker, referanser i andre publiserte verk. Hvis et skuespill ble nevnt i et dokument fra 1598, måtte det ha blitt skrevet før eller i løpet av 1598. Interne bevis: Allusjoner i skuespillet til historiske hendelser, politiske situasjoner eller samtidige personer. For eksempel, et skuespill som refererer til jarlen av