Forhåndsvisning
En Dypdykk i Wittgensteins Tractatus Logico-Philosophicus
Hei du! Så du vil prate om Wittgensteins Tractatus Logico-Philosophicus? Kult valg! Denne boka er litt som den filosofiske ekvivalenten til å prøve å løse en Rubiks kube blind – det er tøft, det er tettpakket, og det vil sannsynligvis få hjernen din til å verke litt, men når du først 'får' det, er det utrolig tilfredsstillende. Tenk på det som Wittgensteins tidlige forsøk på å kartlegge hele universet av språk, logikk og tanke, og finne ut hvor alle våre filosofiske problemer egentlig kommer fra. Han sier i bunn og grunn: 'Mye av det vi sliter med i filosofien? Det er bare rot med ord!' Ganske freidig, ikke sant? Bertrand Russell, som skrev forordet, var superimponert og kalte det et geni-arbeid. Det er en relativt kort bok, men ikke la størrelsen lure deg. Hver setning er stappfull av mening, og den er strukturert som en matematisk avhandling, med nummererte proposisjoner som bygger på hverandre. Det er ikke akkurat en strandbok, men hvis du er nysgjerrig på hvordan språket former virkeligheten vår, hva vi faktisk kan vite, og hvorfor filosofer noen ganger høres ut som de snakker et annet språk, da er det bare å spenne seg fast. Vi skal på tur!
Hovedbildet: Hva handler Wittgenstein om?
I kjernen handler Tractatus om forholdet mellom språk, tanke og virkelighet. Wittgensteins hovedfokus her er å finne grensene for språket – hva kan vi faktisk si meningsfullt? Han foreslår at språket fungerer ved å 'avbilde' verden. Tenk på en setning som et diagram eller et kart. Den kan bare representere ting som har en lignende logisk struktur som virkeligheten den prøver å beskrive. Denne ideen kalles Bilde teorien om mening. For Wittgenstein er en proposisjon meningsfull hvis den kan vises å representere en mulig tilstand av saker i verden. Hvis den ikke avbilder noe, hvis den ikke kan verifiseres eller falsifiseres ved å se på verden, så er den i praksis meningsløs, selv om den høres dyp ut. Dette er en stor greie fordi det betyr at mye av tradisjonell filosofi, som handler om ting som væren, det gode, selvet, eller Gud, kanskje snakker om ting som fundamentalt sett er usigelige. Han sier ikke at disse tingene ikke betyr noe – langt ifra! Han sier bare at språket, i sin logiske, beskrivende kapasitet, ikke er verktøyet for å gripe dem. De tilhører et annet rike, det mystiske eller det etiske, som kan vises, men ikke sies. Dette prosjektet hadde en enorm innvirkning. Det var superinnflytelsesrikt for de logiske positivistene, som kom senere og virkelig tok ideen om 'meningsfulle' versus 'meningsløse' utsagn videre. De prøvde å bygge en hel filosofi basert på det som kunne empirisk verifiseres eller logisk utledes. Så, i et nøtteskall, prøver Wittgenstein å: 1. Definere grensene for språket: Hva kan sies meningsfullt? 2. Forklare hvordan språket fungerer: Det avbilder verden. 3. Vise at mange filosofiske problemer er språklige: De oppstår fra feil bruk av språket. 4. Peke mot det som ligger utenfor språket: Det etiske, det mystiske, det estetiske – ting som er viktige, men som ikke kan beskrives. Det er et radikalt program, og det er definitivt verdt å grave i.
Seksjon 1: Introduksjon - Scenen settes for en filosofisk revolusjon
Ok, la oss starte med introduksjonen. Se for deg at du prøver å bygge en superpresis maskin, men i stedet for tannhjul og ledninger, jobber du med ord og tanker. Det er litt det Wittgenstein holdt på med i Tractatus. Han var lei av at filosofien ble sittende fast i endeløse debatter som virket å gå ingen vei. Hans store idé? De fleste av disse filosofiske hodepinene handler ikke om dype, skjulte sannheter om universet; de er faktisk bare forvirringer forårsaket av hvordan vi bruker språket. Bertrand Russell, et stort navn i filosofien selv, så dette manuskriptet og ble blåst bort. Han anerkjente det som noe helt nytt og viktig. Han følte at Wittgenstein tilbød en måte å løse (eller oppløse!) de fleste filosofiske problemer på ved grundig å analysere språkets logiske struktur. Denne tilnærmingen var som et friskt pust, eller kanskje et slag kaldt, klart vann, for filosofien. Det satte scenen for en hel bevegelse kalt logisk positivisme, som i hovedsak forsøkte å rydde opp i filosofien ved å fjerne alt som ikke kunne klart uttales eller vitenskapelig verifiseres. Så denne boken er ikke bare tilfeldige grublerier. Det er et nøye konstruert argument, presentert nesten som et matematisk bevis, som har som mål å legge ned de absolutte reglene for hvordan språk kobles til verden. Det handler om å finne de logiske grunnlagene for utsagnene våre og forstå hva som gjør dem sanne eller usanne, og, avgjørende, hva som gjør dem meningsfulle i utgangspunktet. Gjør deg klar, for vi skal bli logiske! Nøkkelbudskap: Tractatus foreslår en radikal løsning på filosofiske problemer: forstå språkets logiske struktur for å avsløre grensene for meningsfullt uttrykk.
Seksjon 2: Hovedteser - Pilarene i Wittgensteins logikk
Wittgensteins Tractatus er bygget på noen få kjerneideer, som de grunnleggende ideene i et storslått filosofisk byggverk. Dette er de store, overordnede påstandene som alt annet henger på. La oss bryte dem ned: Tese 1: Verden er totaliteten av fakta, ikke ting. Dette er et superviktig utgangspunkt. Vi tenker vanligvis på verden som om den er laget av objekter, ikke sant? Som bord, stoler, mennesker. Men Wittgenstein sier, nei, verden handler fundamentalt om fakta – hvordan ting faktisk er. Et faktum er en tilstand av saker som foreligger. Så det handler ikke bare om eksistensen av en katt, men om at katten er på matten. Verden, for Wittgenstein, er samlingen av alle disse faktiske og mulige tilstandene av saker. Tese 2: Proposisjoner er bilder av fakta. Dette er den berømte Bilde teorien om mening. Wittgenstein hevder at meningsfulle setninger (proposisjoner) fungerer som bilder. De representerer en mulig tilstand av saker. Hvordan? Ved å dele samme logiske form. Tenk på en enkel setning som 'Ballen er rød.' Denne setningen avbilder en tilstand av saker der et spesifikt objekt (ballen) har en spesifikk egenskap (å være rød). Strukturen i setningen speiler strukturen i virkeligheten den beskriver. Hvis setningen er sann, er det fordi den avbildede tilstanden av saker faktisk eksisterer i verden. Hvis den er usann, eksisterer ikke den avbildede tilstanden av saker. Tese 3: Grensene for mitt språk er grensene for min verden. Dette er en dyp konsekvens av bilde teorien. Hvis språket fungerer ved å avbilde virkeligheten, og hvis språket vårt er begrenset, så er vår forståelse av verden også begrenset av disse språklige grensene. Det vi meningsfullt kan si om verden er bestemt av det som kan avbildes av våre proposisjoner. Ting som ikke kan avbildes – som abstrakte konsepter om moral, skjønnhet, eller meningen med livet – faller utenfor rammen av faktiske, sigbare proposisjoner. De kan vises, men ikke sies. Tese 4: Det som kan vises, kan ikke sies. Dette er kanskje den mest berømte og gåtefulle delen av Tractatus. Wittgenstein skiller mellom det som kan uttrykkes i faktiske proposisjoner (det som kan sies) og det som bare kan indikeres eller demonstreres (det som kan vises). Ting som logisk form, etiske sannheter, estetiske verdier og mystiske opplevelser faller inn under 'viste'-kategorien. De er avgjørende, essensielle til og med, men de trosser bokstavelig beskrivelse gjennom faktiske utsagn. Å prøve å snakke om dem eksplisitt fører ofte til meningsløshet. Tese 5: Filosofiens mål er å klargjøre proposisjoner og avsløre meningsløshet. Wittgenstein ser på det tradisjonelle målet for filosofien – å oppdage ultimate sannheter om virkeligheten – som feilslått. I stedet foreslår han at filosofiens sanne jobb er å klargjøre proposisjonene vi lager og å avsløre når vi snakker meningsløst. Ved å analysere språkets logiske struktur, kan filosofien avsløre de språklige forvirringene som genererer filosofiske problemer, og dermed 'oppløse' dem i stedet for å
Seksjon 3: Sentrale ideer - Pakker ut konseptene
La oss dykke dypere inn i noen av kjernekonseptene som får Tractatus til å tikke. Dette er ikke bare abstrakte ideer; de danner motoren i Wittgensteins hele argument.
Idé 1: Strukturen av proposisjoner og virkelighet
Wittgenstein bruker mye tid på å detaljere hvordan språk og virkelighet er strukturert. Han hevder at begge har en logisk form. En proposisjon (en meningsfull setning) er bygget opp av tegn (ord). Disse tegnene har mening ved å stå for objekter. Men det handler ikke bare om individuelle ord; det handler om hvordan de er satt sammen. Arrangementet av tegn i en proposisjon speiler arrangementet av objekter i en mulig tilstand av saker. Tenk på det slik: Et kart er et bilde av et territorium. Kartet har elementer (linjer, symboler) arrangert på en bestemt måte. Territoriet har også elementer (veier, byer) arrangert på en bestemt måte. For at kartet skal være et godt bilde, må forholdene mellom elementene på kartet korrespondere med forholdene mellom elementene i territoriet. Tilsvarende, for at en proposisjon skal være meningsfull, må de logiske forholdene mellom tegnene korrespondere med de logiske forholdene mellom objektene de representerer i en mulig tilstand av saker. Denne vektleggingen av logisk form er avgjørende. Det er den delte strukturen som lar språket kobles til virkeligheten. Hvis to forskjellige proposisjoner har samme logiske form, kan de avbilde forskjellige tilstander av saker, men de opererer logisk på samme måte. Slik bygger han sin menings teori – alt handler om denne strukturelle korrespondansen.
